Samlivsbrudd

Når parforholdet går i oppløsning, kan det oppleves som om selve rammen rundt eget liv går i stykker. Frykten for å skulle stå alene i livet kan slå kraftig inn. Og sinnet over det man kanskje har opplevd som svik, mishandling og skuffelser begynner gjerne å melde seg. Enten bruddet er et endelig faktum eller man begynner å se at relasjonen går mot slutten, er dette gjerne en prosess man behøver å gå gjennom på egen hånd. Selv om man ikke lenger kan bruke sin partner til å arbeide seg igjennom denne prosessen, behøver man ikke gjøre det alene. Man kan få bistand til å mestre å stå på en selvstendig måte i livet igjen, og det er gjerne det psykoterapi i en slik situasjon handler om.

Har man vært i et parforhold lenge, kan en verden uten sin partner føles både skummel og uoverkommelig ut. Kanskje er man ikke sikker på hvordan man skal klare å mestre hverdager, helger og ferier på egen hånd. Selve mestringen av et liv som singel er en ferdighet, som kan øves opp. Som med alt annet vi ikke kjenner og kan fra før, så får vi angst og vegrer oss for å gå ut i det ukjente. Hvis vi husker på at alt vi kan i livet en gang var splitter nytt, kan vi se hvordan øving og tid har gjort oss kompetente. Det samme prinsippet gjelder livet som singel selvfølgelig. Vi behøver å minne oss selv på at det handler om læring, kompetanse og mestring. Samlivsbrudd bringer gjerne med seg en frihet og et potensiale, som man kanskje før ikke har hatt tilgang på. Kunsten ligger i begynne å se og å bruke de nye mulighetene, og ikke sørge mer enn nødvendig over det som er over.

Mange går ut av et forhold med opplevelsen av å ha blitt sviktet. Kanskje har man selv hatt et høyt nivå av forpliktelse og dedikasjon til relasjonen, som den andre etterhvert sluttet å dele. Dette er en kjent scenario, men det gjør det ikke mindre vanskelig og smertefullt. Har man ønsket å satse alt på å skape et liv sammen med en annen, kan skuffelsen bli stor når den andre derimot trekker seg fra samarbeidet. Blir diskrepansen mellom forpliktelse og dedikasjon til det felles prosjektet stor nok, brekker det gjerne ryggraden på forholdet over tid. Og det er gjerne personen som har investert mest uten å oppleve å få det samme engasjementet i retur, som står igjen som den sårede part. Å stå forlatt i et partnersamarbeid med en person som ikke ønsker å bidra eller som kanskje ønsker seg helt ut av samarbeidet, kan oppleves brutalt og urettferdig. Og veien fra sjokk og svik til aksept og motivasjon for å sette i gang med å skape et selvstendig liv, kan være en tøff prosess. Samtidig er det er en jobb som må gjøres, og det er høyst mulig å komme i posisjon til å ønske å sette i gang med eget liv på ny med mot og engasjement. Å bearbeide sinne og skuffelse over parten som sluttet å investere i forholdet er gjerne en viktig komponent. Samtidig er utviklingen av en aksept og anerkjennelse for det som har skjedd sentralt for å komme seg videre.

I parforhold der mishandling har vært en del av forholdet, kan å finne veien ut av forholdet være selve prosjektet. År med manipulasjon og mishandling kan føre til en delvis hjernevasking, der man er usikker på hva som er riktig og galt. Har partneren rett i at det er dette man fortjener? Eller er den underliggende følelsen av at noe er skrekkelig galt sann. I slike situasjoner er det særlig klokt å oppsøke hjelp, slik at man kan begynne å plassere brikkene der de skal stå. Å gjenopprette sin egen opplevelse av virkeligheten kan være vanskelig hvis man har vært utsatt for mye mishandling og manipulasjon, men jobben blir desto viktigere å gjør. Er man så nedbrutt av mishandling at man helt har mistet troen på seg selv, kan det oppleves som uoverkommelig å skulle klare seg i verden på egen hånd. Paradokset er at det særlig er i disse tilfellene et liv alene kan vise seg å være en stor lettelse og befrielse, og etterhvert glede. Blir man mishandlet i et forhold, oppleves det gjerne som den andre har satt kloa si i en, og man skjønner kanskje ikke hvordan man skal komme seg ut. Samtidig har vi heldigvis krav på en trygg og fri tilværelse i loven, og det er heldigvis god bistand å få til å komme seg ut av slike situasjoner. Samtidig behøver vi hjelp til å forflytte oss psykologisk også, hvilket er der psykoterapi i slike situasjoner er særlig hjelpsomt.

Variasjonen i kvaliteten på parforhold og samlivsbrudd er ubegrenset. Samtidig er det mange fellesfaktorer i prosessene man behøver å gå igjennom, for å komme seg gjennom et samlivsbrudd og ut på andre siden. Som i alle prosesser som krever stor utvikling og tilpasning, er en god støttespiller og kompetent samtalepartner viktig. Hvilket er grunnen til at psykoterapi i slike prosesser er svært virksomt.