Komplekse traumer

Komplekse traumer er betegnelsen på de sammensatte plagene som kan oppstå hvis vi har vokst opp under skadelige betingelser i oppveksten. Det kan være snakk om en kombinasjon av neglekt og mishandling, som sammenlagt har medført skader som påvirker oss videre i livet. Problemene vi har som voksne kan gjerne gjenspeile betingelsene vi vokste opp under. Ved komplekse traumer kan vi gjerne se at skadelige oppvekstsvilkår har blitt sementert i vår opplevelse av oss selv, hvordan vi forholder oss til andre og vår forståelse av verden vi lever i. Gjennom behandling kan vi jobbe oss gjennom dette ved å korrigere gamle og grunnleggende misforståelser, helbrede skader og gjenoppretter oss selv og eget liv. 

Fravær av adekvat omsorg: De færreste vokser opp med foreldre som klarer å møte oss på en optimal måte, og det er helt i orden. I psykologien bruker vi termen god nok forelder, som betyr at vi klarer å dekke barnets basale behov for omsorg og trygghet på en adekvat måte. Problemene oppstår når behovet for å bli trøstet, trygget og elsket er så fraværende, at vi det går på bekostning av vår personlige utvikling. Ved komplekse traumer er det gjerne en kombinasjon av neglekt og mishandling som bidrar til vi utvikler en kompleks problematikk, siden vi ikke har fått det vi har trengt samtidig som vi har opplevd mishandling under disse mangelfulle betingelsene. Det er denne kompleksiteten vi arbeider med på en fleksibel og sammensatt måte ved behandling av komplekse traumer, som er et av områdene jeg har spesialisert meg på. 

Sterke reaksjoner og vanskeligheter med selvregulering: Et av de mest klassiske konsekvensene av komplekse traumer er at vi kan få sterke reaksjoner vi strever med å klare å regulere selv. Det er gjennom å bli sett, trøstet, forstått og beroliget i tilknytningsrelasjonen vi som barn lærer oss å forstå og roe ned våre egne reaksjoner. I fraværet av en slik sunn prosess kan vi gjerne oppleve at vi sliter med å klare å roe ned egne reaksjoner på hendelser i våre omgivelser når vi vokser opp, som angst, stress og emosjonelle reaksjoner. Dette kommer av at vi ikke har lært oss å gjøre dette selv på en automatisk og kroppslig måte, da en slik indre kompetanse trenger å bli overført gjennom at vi opplever konkret emosjonsregulering av våre foreldre. Dette medfører at vi ved fravær av god trygging og emosjonsregulering kan oppleve intense angst reaksjoner vi ikke klarer å dempe selv, eller sterke emosjonelle reaksjoner vi ikke vet hvordan vi skal håndtere på en konstruktiv måte. Dette blir da kompetanse vi trenger å erverve oss som voksne, gjennom å jobbe direkte med å opprette denne typen ferdigheter til å styre oss selv når det kommer til våre egne reaksjoner. 

Foreldre som traumatiserer: Ved komplekse traumer er det gjerne forelderen selv som har traumatisert barnet, enten ved ødeleggende enkelthendelser eller gjennom en pågående utrygg, skremmende og skadelig oppførsel. Det kan være snakk om fysiske eller seksuelle overgrep, psykisk mishandling, som krenkelser og avvisning, eller truende og aggressiv atferd. Det er mange ulike måter foreldre kan traumatisere sitt barn på. Overdreven kontroll og invadering krenker også barnets integritet, og kan forsømme en sunn utvikling av autonomi. Følgene av traumer pådratt av våre foreldre, er gjerne spesielt kraftige. Dette kommer av at vi fra naturen side er designet for å tilpasse oss våre foreldre, uansett hvem og hvordan de er. Dette gjør at vi gjerne rettferdiggjør våre foreldres atferd, og legger skylden på oss selv i stedet. På denne måten kan vi fortsette å ha en relasjon til dem, hvilket vi er fullstendig avhengig av å ha så lenge vi er små og bor hjemme. Vår tilpasning til forelderen som mishandler eller neglisjerer blir gjerne til et dypt mønster som former vår måte å fungere på gjennom livet, særlig i relasjoner. Vi behøver å jobbe med oss selv for å oppdage og utvikle oss ut av våre tilpasningsstrategier, da overlevelsesstrategier designet for å sørge for at vi overlever vanskelige oppvekstforhold gjerne senere forringer vår mulighet til å leve sunne og gode liv. Vi trenger da å oppdage og gjennomskue våre gamle overlevelsesstrategier, slik at vi kan jobbe med å vokse ut av dem og etablere en ny og mer hensiktsmessig måte å være i livet på.

Historien om hvem vi er og verden vi lever i: Gjennom samspillet med våre foreldre bygger vi både forståelsen av hvem vi selv er, og hva som er vår rolle i verden vi lever i. Måten våre foreldre speiler oss på er derfor helt avgjørende, siden dette er utgangspunktet for vår konstruksjon av vårt eget selv og vårt samspill med omverden. Har vi foreldre som mishandler oss, vil vi gjerne prøve å skape mening av det gjennom å bygge en forståelse av at mishandlingen skjer siden vi er den vi er, og derfor fortjener å bli behandlet på den måten vi blir. Dette bidrar til at vi gjerne fortsetter å se og behandle oss selv på den samme måten når vi vokser opp, og gjerne oppsøker omgivelser og mennesker som gjør det samme. På denne måten fortsetter livet å gi mening for oss, samtidig som vi opprettholder den gamle og uheldige overbevisningen om hvem vi er. Har våre foreldre behandlet oss som noen som er lite verdt, skal bli behandlet stygt og ikke fortjener å ha det godt så vil vi gjerne fortsette å opprettholde et slikt liv, siden vi grunnleggende sett tror det er sant at det er slik det skal være for oss. Det er da vår gamle overbevisning vi trenger å se igjennom og jobbe oss ut av for å kunne utvikle et nytt og mer korrekt forhold til oss selv, der vi kan begynne å unne oss selv å leve et sunt liv i bedre balanse med våre omgivelser. 

Troen på å være alene i en farlig og fiendtlig verden: Har ikke våre foreldre trygget og støttet oss og tvert imot gjort det omvendte, kan vi utvikle en grunnleggende opplevelse av å være alene i en farlig og fiendtlig verden. Vår verden bygges som sagt opp av våre erfaringer fra oppveksten, og vi kan gjerne se at vår opplevelse av oss selv i livet i dag kan ligne på opplevelsen vi hadde av oss selv i verden vi vokste opp i. Igjen kan vi spørre oss selv: Hva ble vi lært om hvem vi er og hva som er vår rolle i livet? Fikk vi verdi gjennom å være føyelige, stille og medgjørlige? Eller ble vi beklnnet for å være selvgående og harde, og ikke stole på noen?

Ble vi straffet når vi var den vi var, til det punktet der vi har lært oss å blokkere bort vårt autentiske selv? Ble vi straffet hvis vi viste glede, engasjement, sårbarhet eller sinne? I såfall har vi kanskje blitt eksperter på å undertrykke disse delene av oss selv, og derimot lært oss å være den personen vi ble belønnet for å være. Som våre foreldre tålte og likte, i stedet for å være vårt oprinnelige jeg. Dette kan gjerne føre til en smertefull opplevelse senere i livet av at vi ikke egentlig er helt oss selv, der vi gjør det vi tror vi trenger å gjøre for å få lov til å tilhøre i stedet. 

Både verden vi vokste opp i og strategien vi utviklet for å overleve i den, er gjerne det som står igjen i oss som sterke strukturer og mønstre når vi vokser opp. Og jo farligere det var, jo sterkere har våre overlevelsesstrategier trengt å bli. Det er særlig viktig å anerkjenne våre personlige mønstre som gamle og suksessfulle overlevelsesmekamismer. På denne måten kan vi få et empatisk og forståelsesfullt forhold til oss selv, samtidig som vi kan hjelpe oss selv til å utvikle oss ut av dem. Som voksne har vi endelig muligheten til å bli trygge og fri, og velge vår egen vei i livet. Og det er kunsten å bygge en ny måte å være i livet på, som er den store oppgaven i behandling av kptsd. 

Helbredelse av traumer: Ble vi mishandlet eller neglisjert som barn, så behøver vi å jobbe med å helbrede disse sårene direkte. Dette er en kritisk del av behandlingen og er gjerne en sterk prosess som bidrar til enorm leging og vekst, uansett hvilken alder vi nå er i. Det spiller ingen rolle hvor lenge det er siden traumene skjedde, behandling er like effektivt uansett når vi er klar til å gjøre dette jobben. Konsekvensen av å jobbe med behandling av komplekse traumer er gjerne en økende ro og trygghet. Gamle smertefulle og skremmende følelser kan gjennon prossesering endelig begynne å slippe, og bli erstattet av nye, sunne og gode følelser i stedet. Vi kan få en større oversikt og forståelse av oss selv, som bidrar til økt vår evne selvstyring og mestring. Vi kan gjenvinne makten og autoriteten i eget liv hvilket gir en ny opplevelse av selvstyring, håndtering av livet og frihet, som gjerne er sårt etterlengtet da kptsd gjerne har gitt en livslang opplevelse av det omvendte.

Ved ubearbeidede komplekse traumer, oppleves gjerne livet som en farlig kamp vi ikke klarer å komme oss ut av. Gjennom behandling tar vi oss selv gjennon en selvgjenopprettelsesprosess som fører til en økende mestring av livet og en helbredelse av skader vi kanskje har lidd under hele livet, slik at det endelig kan bli erstattet med det vi ønsker at livet vårt egentlig skal handle om. Og det er behandlingsutfall som er verdt det harde arbeidet en slik prosess kan være.