Å lære seg å leve, når den andre vil dø.

Denne teksten er skrevet for å gi en større forståelse av det omfattende terapiforløpet og prosessen Wilde gikk igjennom, som ligger bak det utsnittet av tid filmen Søstre elsker evig viser. I håp om å bidra til en enda rikere forståelse av hva hun har gått igjennom og hvordan hun har jobbet, for å komme dit hun er i dag. Wilde har lest hele teksten, og samtykker til at den publiseres her.

Ved første øyekast handler den nye norske dokumentarfilmen Søstre elsker evig om et selvmord. Om gjennomføringen av et langvarig dødsønske til en alvorlig psykisk syk ung kvinne, som etter mange års kjemping til slutt bestemmer seg for å gi opp. Etter å ha prøvd alt det norske helsevesenet har å by på av behandling i over 10 år.

Her ønsker jeg å presentere det andre aspektet ved filmen, nemlig filmatiseringen av Wilde, Marins søster. Parallelt med Marins sykdom har nemlig min pasient siden 2017, Wilde Siem, kjempet sin egen harde kamp. Kampen for å lære seg å leve sitt eget liv, på tross av at hun i praksis har hatt hovedansvaret for sin syke søster.

En terapiprosess jeg her ønsker å beskrive, for å fremheve nettopp dette perspektivet. Både ved filmen, men også ved temaet pårørende av alvorlig psykisk syke som begår suicid. Som fra min vinkel som hennes psykolog har vært en kamp for å lære seg å leve selv, på tross av det umulig vanskelige dilemmaet denne situasjonen har vært å stå i.

Et perspektiv jeg ønsker å gi alle som ser filmen muligheten til å bli kjent med, gjennom å gi et innblikk i prosessen Wilde har gått igjennom. Hvilket er forløpet til den autentiske, sterke og sårbare unge søsteren vi ser i filmen. Der veien fra å leve for å prøve å berge sin søsters liv til et ønske om å leve livet sitt selv, har vært den terapeutiske prosessen.

Oppstart av behandling

3. oktober 2017 kom en standhaftig ung dame i midten av 20-årene inn på mitt kontor. Problemet hun åpnet med å adressere var sitt forhold til menn, da hun hadde begynt å innse at hun hadde en tendens til å finne trengende menn, som ga lite tilbake. Dette skulle vise seg å være et uttrykk for et grunnleggende og generalisert mønster, som var aktivt i så og si alle relasjoner. Hennes rolle var den som tok ansvar og passet på andre. Ikke en som fikk tilhøre, basert på en naturlig anerkjennelse av egen verdi. Og det terapeutiske målet å lære seg å ta vare på seg selv fremfor andre, ble satt.

Ja, hun var enig i at dette var en måte å ta kontroll over dynamikken i sine relasjoner på, for å slippe å kjenne på usikkerheten og vanskelighetene som oppstod i fravær av denne strategien. Der hun kunne være trygg på sin egen tilhørighet, siden hun var nyttig og hjalp andre så mye at de ikke kom til å avvise henne. Denne sikkerhetsstrategien fungerte til en viss grad, andre ville ha henne der. Men ofte for å bruke hjelpen hun ga, ikke nødvendigvis for å sette pris på personen hun var. Et mønster av selvoppofrelse og selvutslettelse som skulle vise seg å være dyptgående. Og som skulle bli satt så hardt på prøve i årene som kom, at hun ville bli tvunget til å ta et oppgjør med det. For dette usynlige, men dominante mønsteret ville materialisere seg på en så dramatisk måte i årene som fulgte, at hun til slutt ville bli tvunget til å ta en avgjørelse. Skulle hun fortsette å leve for andre, eller skulle begynne å leve for seg selv?

Belønningen for å ta ansvar for andre er ofte stor. Men så lenge prisen vi betaler er eget liv; hvor langt skal det gå før vi lærer oss å sette verdien av eget liv først? Dette kom til å bli det sentrale temaet i årene som fulgte. En dobbeltime i uken satt hun der, og jobbet med vanskelige temaer hun som de fleste av oss helst ville ha unngått å adressere, med mindre smerten av å ikke gjøre det er for stor.  

Behandlingsforløpet

Det var tydelig at Wilde hadde gått i terapi tidligere også. Hun hadde da jobbet seg gjennom forholdet til sin ene forelder, så i denne omgangen tok vi for oss relasjonen til den andre. Innsiktene og følelsesgjennombruddene som fulgte en terapiprosess der hun gradvis tvang seg selv til å se forbi idealiseringer og overidentifiseringer var kraftfulle og virkningsfulle, og den unge kvinnen var i full vekst.

Å lære seg å gjenkjenne og gjennomskue mønsteret der hun så og tok ansvar for andre i stedet for å se og ta vare på seg selv, var hovedtemaet. Ferden mot en oppdagelse av sin egen autonomi og verdi var en vei vi gikk jevnt og trutt over de neste årene. Evnen til å lage sine egne definisjoner basert på sin egen opplevelse av virkeligheten, var en ferdighet som måtte øves opp. Når vi kjenner på at noe ikke er greit, hva skjer hvis vi lytter til den opplevelsen?

Langsomt lærte hun seg å få stadig sterkere kontakt med seg selv, og bygge sin egen opplevelse av virkeligheten. Ikke basert på det tidligere premisset gjennom å se hva andre ønsket av henne, for så å gi dem det. Derimot gjennom å bli kjent med sitt eget perspektiv, og bli i det. Selv når dette førte til misnøye fra andre. Til og med hvis det førte til relasjonsbrudd og avstand.

Den syke søsteren

Det tok en stund før søsteren som var alvorlig psykisk syk ble et tema. Først i 13. dobbeltime, 8.12.17, skriver jeg om søsteren i journalnotatene. Søsteren var da innlagt på grunn av sin bipolare lidelse, og var svært dårlig. Wilde var betydelig tynget av sorgen, frykten og ansvaret hun opplevde å ha.

Det som skulle bli det store spørsmålet til meg som behandler var: Hvordan kan man hjelpe en ung kvinne som oppriktig talt tror hun har hovedansvar for sin lille søster, som er alvorlig psykisk syk? Særlig når den andre er så syk at hun aktivt og uttalt ønsker å ta sitt eget liv?     

Å besøke søsteren der hun var innlagt hver dag, var ikke et spørsmål. Sjeldent ser man noen være så sliten og tynget av bekymring og alvor. Jeg kommer aldri til å glemme bildene av Wilde der hun satt gråtende og fortvilet uke etter uke i vintermørket 2018. Så sliten at det åpenbart kun var et spørsmål om tid før hun ville kollapse helt, under byrden av sorgen og ansvaret hun bar så dønn alene på sine skuldre. Unge mennesker er sterke og har mye kraft, og her ble Wildes unge styrke både en ressurs og et problem. Den medførte at hun kunne bistå sin søster i større grad enn det andre hadde maktet. Men bør en ung person bruke all sin kraft på å prøve å redde en som vil dø?

Håpet om å klare å berge

Det var som om det ikke var noen andre der. Bare hun, som alene prøvde å bære en blytung omsorgsoppgave ovenfor sin egen søster, som hadde en alvorlige psykisk diagnose og et svært uttalt ønske om å gi opp livet.

Dette ansvaret prøvde hun å bære helt selv, på tross av at hun var i så dyp sorg over at hennes sterkeste allierte i livet, nå ville bort fra det. Hvilket ville etterlate Wilde til seg selv, en seperasjon hun på ingen måte enda var klar for. De to hadde nemlig vært hverandres alt oppgjennom deres noe og 20 år gamle liv.  

Det var som å betrakte en pågående skilsmisse mellom to parter, der min klient fortsatte å leve i savnet og håpet om å kunne gjenskape de gode tidene de to hadde hatt sammen. Før Marins sykdom ble aktivert, hvilket hadde ført til en gradvis endringsprosess i gal retning. Wilde var grenseløs i forsøket på å berge søsteren, i håp om at de to kunne fortsette å dele livet slik de hadde gjort så langt.

En allianse symbolisert av tatoveringen med to prikker Wilde har på håndleddet, som representerer det som skulle bli denne prosessens store konflikt. Hva gjør man når den man trodde man skulle leve livet sammen med, ikke vil leve lenger? Hva gjør man når livspartneren man har investert alt i og er så avhengig av, stadig beveger seg lenger bort fra livet og i redning av døden?

Jeg har aldri sett noen på hennes alder være så sliten og fortvilet som Wilde var mens søsterens sykdom fortsatte å progrediere i gal retning. Hvor lenge kunne hun klare å besøke henne hver dag og passe på henne?

Hun var på ingen måte klar over hvor alvorlig utbrent og nedkjørt hun egentlig var, av sitt dypt personlige rednings-prosjekt. Alle feriene, ønskene og planene Wilde hadde for seg selv, ble kansellert. Til slutt ble hun sykemeldt, slik at hun skulle klare å stå i situasjonen hun levde i som hoved-pårørende til en  med en alvorlig psykisk sykdom. Wilde var den eneste som prøvde å holde i alle trådene. Den unge kvinnen holdt kontakten med søsterens behandlingsansvarlig, som om Marin var hennes egen datter. På tross av at det bare var et par år som skilte dem.

Wildes ønske om at søsteren kunne bli seg selv igjen svant langsomt, ettersom virkeligheten av det motsatte fortsatte å skrike henne i ansiktet. På en så vond og direkte måte, at smerten av det nesten var for mye å bære. Ord som såret, sint, skuffet, sliten og nedstemt går igjen i journalnotatene fra perioden i mars 2018, like før søsteren gjorde et alvorlig suicidforsøk.

Forsvar som rasjonalisering og emosjonell avskjæring var nødvendige verktøy å bruke i store perioder av denne tiden. Samtidig som prosesseringen av reaksjonene på virkeligheten gradvis fikk slippe gjennom, og ble til byggesteiner i konstruksjonen av en ny erkjennelse av virkeligheten. Innsikter som bidro til å etablere et nytt bilde av virkeligheten, hun mot sin vilje trengte å lære seg å forholde seg til.

Søsteren var fremdeles aktiv i deres allianse, men rollene ble stadig mer spisset i retning av Wilde som den som skulle redde, og Marin som den som skulle bli reddet. Rollene ble stadig mer ekstreme, og etter hvert var det som om det var Wildes ansvar å holde Marin i live, mens Marin var den som bare ville dø. Et ansvar som var så alvorlig og tungt, at alt annet måtte vike. Wildes egen helse gikk knapt på lut og kaldt vann. En betennelse i kneet måtte hun bare overse. Omsorgen for Marin kom først.

Den terapeutiske prosessen

Behandlingsavgjørelsene jeg måtte gjøre i denne perioden er de jeg husker best. Hadde jeg ikke sittet og kjent på Wildes dype trang til å fikse forholdet mellom seg og søsteren som om dette var alliansen hennes liv berodde på, så hadde jeg kanskje kunnet vært mer klønete og direkte. Når man ser en dame i midten av 20-årene som er alvorlig utbrent uten å skjønne det selv, så får man lyst til å gripe inn. Det var så fristende å si stopp, dette går ikke. Du må slutte å ta ansvar for søsteren din. Overlat henne til behandlingsapparatet, hun er ikke ditt ansvar og ikke din jobb å gjøre.

Samtidig kjente jeg på de klare signalene i rommet. Hadde jeg sagt dette på daværende tidspunkt, hadde Wilde måttet slutte i behandling. Fordi hun trengte da å prøve å gjøre alt hun kunne for å redde søsteren sin. Uansett hva andre sa, så var ingenting sterkere eller nærmere henne enn hennes allianse til søsteren. Og denne knuten måtte løses opp sakte fra innsiden, av pasienten selv.

Jeg måtte ha tillit og tålmodighet til at Wilde skulle klare å finne ut av dette selv, hvis jeg bare fulgte henne i prosessen hun trengte å gå igjennom. Det var bare en vei ut, og det var gjennom å la Wilde gjøre det hun trengte å gjøre for å finne ut av det hun trengte å finne ut av. Slik at hun kunne komme seg igjennom prosessen på en autentisk måte hun på et tidspunkt både ville kunne bli ferdig med, og forhåpentligvis også ville kunne klare å leve med. På ordentlig, uten å senere trenge å leve et liv i tvil og konflikt, siden noen eller noe hadde forhindret henne i å gjøre det hun selv følte hun trengte å gjøre. Særlig siden dette kanskje var hennes eneste sjanse til å prøve på det hun trengte å prøve på, for å bli genuint sikker i seg selv.

For det var tydelig at Wilde trengte å være sikker på at hun hadde prøvd å gjøre alt i sin makt for å redde sin søster, så jeg prøvde ikke å forhindre det. Tvert i mot støttet jeg henne forsiktig, men åpnet samtidig opp for perspektivet av hennes egenomsorg i det hele. Hun trengte å bevege seg gjennom denne prosessen på sine premisser, hvilket jeg var overbevist om var den nødvendige veien å følge henne på. Hvis hun noensinne skulle klare å oppnå en reell aksept for utfallet, hva enn det skulle bli.

Det eneste jeg kunne gjøre var å prøve å være der sammen med henne, der hun gikk en vei ingen ung person skal behøve å gå alene. Jeg støttet aktivt uttrykket av alle de uutholdelig vonde følelsene som kom underveis. Også erkjennelsen av at dette viste seg å være umulig. Hun prøvde å gjøre alt for å berge søsteren, men det nyttet ikke. Sykdommen og ønsket om døden hadde tatt over, for det som skulle vise seg å være for godt.

Å lære seg å leve selv

Hvorfor er det ingen andre som hjelper til? Hvorfor må denne unge kvinnen ta på seg omsorgsoppgaven for sin alvorlig psykisk syke søster, som om det var hennes eget barn? Dette er spørsmålene som lå i rommet mellom oss, der vi time for time jobbet med hvordan Wilde kunne begynne å lære seg å ta vare på seg selv, på tross av den bestialske situasjonen hun sto i.

Å lære henne å se og ta vare på seg selv når hovedmekanismen var å rette oppmerksomheten på andre, ble fokuset mitt som behandler. Ved å gjentagende rette oppmerksomheten tilbake på hennes egen opplevelse og behov, da det automatisk ble rettet på andre.

Det sakte og sikre arbeidet med å oppmuntre og invitere til en omfavnelse av seg selv som individ fungerte. Den gjentagende påminnelsen om at det viktigste var å fokusere på hennes ansvar for seg selv, hjalp. Hun lyttet, og begynte å bruke budskapet om at hun nå trengte å lære seg å ta vare på seg selv. En endring i stor grad motivert av nødvendighet, siden det gradvis ble tydelig at det å leve for en annen enn seg selv, ikke går. Vi trenger å ta vare på oss selv hvis vi skal overleve. Et poeng som utvetydig ble illustrert av den kritiske situasjonen vi sto i.

Kanskje vi til og med kunne klare å sette agendaen høyere enn overlevelse. Hva om hun kunne lære seg å ta så godt vare på seg selv, at hun til og med virkelig kunne begynne å leve sitt eget liv?  

Det entydige budskapet å fokusere på ansvaret for seg selv var nødvendig i denne situasjonen, for å snu den sterke tendensen til å gjøre det motsatte. Setninger som at «Vi har alle kun ansvaret for oss selv», og «Din oppgave her i livet er deg» ble brukt som gjentagende mantraer. Budskap hun kunne lære seg å gradvis integrere og implementere på sin egen måte.

Paradoksalt nok ettersom søsterens sykdom fortsatte å progrediere, begynte Wilde å skifte kurs. Alle såkornene av invitasjoner og oppmuntring til å ta vare på seg selv, fortsatte å vokse. Å ærlig uttrykke følelser og erkjenne hvordan det egentlig var å stå i denne uutholdelige situasjonen, var en stor del av prosessen for å gjenvinne egen sunnhet. Og det nyttet; Wilde ble gradvis bedre.

Hvem har ansvaret for en som vil dø?

Spørsmålet Wilde hadde levde med alene i en årrekke var: Hva gjør man når den man prøver å berge aller helst vil dø?

Dette ble spørsmålet vi sto ovenfor på egenhånd, i årevis. I perioden 2018-2022, så var dette dilemmaet et vi måtte vurdere selv, siden det ikke er en manual for behandlingsprosedyre for denne typen situasjon så vidt jeg er kjent. Og spørsmålet vi da sto i og som denne filmen reiser, er nettopp spørsmålet: Hva gjør vi som behandlere og pårørende når noen virkelig vil dø? Ikke fordi de har en depressiv fase, eller en dårlig periode. Men fordi de har prøvd behandlingstilbudet det norske psykiske helsevesenet tilbyr og kun opplever å bli dårligere, ikke bedre. Hvem skal vi snu oss til da?

Marin var under kontinuerlig behandling, men som vi alle vet så er det alvorlige tilstander vi ikke klarer å kurere. Da hun omsider ga opp det hun selv anså som god tid til å gi bedring gjennom behandling sjansen til å utspille seg, så bestemte hun seg til slutt for å si stopp. Scenen der hun uttrykker sin fortvilelse over dette i filmen er så graverende, at jeg vil tro den etterlater oss alle med et dypt inntrykk av fortvilelsen og håpløsheten hun kjente på.

Dette er en film om to ubegripelig sterke unge damer, som tok situasjonen i egne hender. Det var ingen hjelp å finne utover den de allerede benyttet seg av, og den holdt ikke. Hvilket gjør at denne filmen aktualiserer en hel rekke spørsmål, jeg håper kan bli adressert. Slik at de ikke blir overlatt til pårørende og pasienten selv, slik de ble i denne saken.

Selvgjenopprettelsesprosessen

Selvgjenopprettelsesprosessen til Wilde pågikk fra høsten 2017, og er en kunst hun har fått skikkelig dreis på. Å lære seg å se og ivareta seg selv slik at hun endelig kan leve sitt eget liv, har vært en lang og hard arbeidsprosess som bærer frukter. Å være på Hawaaii der ingen kan komme og kreve noe av henne, fungerer som den perfekte eksterne beskyttelsen fra ytre press, som så kan internaliseres. Når jeg ser Wilde kjenner jeg på en dyp aktelse jeg håper alle som ser filmen også vil gjøre, og kanskje i enda større grad nå kan forstå bakgrunnen for.

Dette er en ung kvinne som har jobbet seg gjennom det jeg vil tro de fleste av oss anser som en nærmest uoverkommelig situasjon. I det har hun lært seg å stå i eget liv på en så autentisk, sårbar og sterk måte, som kun knallhardt arbeid med seg selv kan medføre. Hvilket Wilde er et så sterkt forbilde på, at jeg er glad det blir vist frem til allmennheten på en så tydelig og verdig måte som i denne filmen. Slik at alle kan bli inspirert til å jobbe med å lære seg å stå i eget liv, uansett hvor vanskelig livssituasjon vi har. Fordi det fungerer.

Og som surfe-scenene i filmen så fint illustrerer; hun jobber til hun får det til. Og jeg er så imponert og stolt av henne for det beinharde arbeidet hun har gjort gjennom denne prosessen, at jeg nok for alltid vil se på filmen som et portrett av Wildes kamp for å leve. Et perspektiv jeg håper alle som ser filmen kan ta glede i å lære av og bli inspirert av å se. På lik linje som jeg har blitt av å få lov til å følge Wilde gjennom denne utrolige prosessen, der hun har gjenvunnet sitt eget liv. De dystreste og vanskeligste omstendigheter til tross.