Spesifikke fobier

Spesifikke fobier handler om at man har en sterk frykt for et spesifikt objekt eller situasjon, som er overdrevent stor i forhold til trusselen objektet eller situasjonen egentlig representerer. Samtidig er mange også redd for selve fryktreaksjonen som oppstår i møte objektet, siden den kan være skrekkelig ubehagelig. Fobier gjør av man på det sterkeste ønsker å prøve å unngå det fryktede objektet, hvilket kan medføre praktiske komplikasjoner i tillegg til fryktens ubehag. Det er i teorien ingen begrensninger for hva man kan ha forbi for, men de vanligste fobiene er.

Spesifikke fobier kan enten være medfødt eller utviklet på bakgrunn av erfaring. Visse frykter har fremmet overlevelse, og kan derfor bli nedarvet som en medfødt egenskap. Dette gjelder særlig frykten for høyder, slanger, insekter og mørket, som har bidratt til å gjøre oss mer forsiktige i møte med disse potensielle farene. For de fleste av oss lærer vi etterhvert at dette ikke er farlig, og frykten avtar. Hos andre kan denne frykten være så sterk at den fortsetter å være plagsom. Fobier kan også utvikles gjennom erfaringer, enten ved at vi blir lært av andre at noe er farlig og at vi derfor bør passe oss for det, eller gjennom traumatiske erfaringer. Opplever vi en skremmende hendelse med et spesifikt objekt, som å bli angrepet av et dyr eller stengt inne i et rom, vil slike erfaringer kunne opprette en automatisk kobling mellom objektet og fryktaktivering. Objektet vil da i etterkant kunne være forbundet med redsel, og en fobi kan oppstå.   

Ved fobier har det spesifikke objektet blitt kategorisert som en stor trussel for personen, hvilket gjør at objektet automatisk utløser angstsystemet. Angstsystemet er bygd opp av kroppslige mekanismer som skal sikre vår overlevelse i møte med fare. Dette systemet utløser derfor en kraftig reaksjon som skal gjøre oss sterkere og raskere, slik at vi umiddelbart kan respondere på en trussel. Den består av tre komponenter; en kroppslig mobilisering i form av økt hjerterytme og raskere pust, en handlingstendens der vi kun ønsker å flykte og unngå, og en opplevelse av å være i stor fare. Denne reaksjonen gjør oss i stand til å beskytte oss mot fare på en rask og effektiv måte, uten at vi behøver å tenke. Dette har vært svært hensiktsmessig for vår overlevelse, men denne reaksjonen kan by på problemer når den utløses på en uhensiktsmessig måte av objekter som egentlig ikke er farlige. Siden dette systemet er svært gammelt og basert på dyptliggende nevrale systemer fungerer det ganske selvstendig og uavhengig av vår bevisste tenkning. Å bryte koblingen mellom trussel og angstaktivering og et objekt må man derfor møte objektet på en planlagt og strukturert måte, slik at man sakte men sikkert kan oppleve at objektet slett ikke er farlig. Gjennom en slik gradvis eksponeringstrening kan man lære seg at objektet ikke er farlig, og angstsystemet vil etterhvert slutte å aktiveres ettersom objektet begynner å bli kategorisert som trygt i stedet for farlig.

Når vi opplever noe som en farlig trussel vil det aktivere angstsystemet vårt, som igjen gjør at vi prøver å unngå trusselen. Personer med fobier går derfor gjerne store omveier for å prøve å unngå det de frykter, selv når det byr på praktiske vanskeligheter. Denne strategien fungerer på mange måter godt, siden det ikke utløser angsten og vi føler oss trygge. Samtidig opprettholdes opplevelsen av at objektet er farlig, og de praktiske komplikasjonene ved å skulle unngå det fryktede objektet kan bli omfattende og krevende, og gå utover privatlivet og mellommenneskelige relasjoner.

Spesifikke fobier er en av de mest kjente psykiske lidelsene vi har, og heldigvis også den med den mest effektive og veldokumenterte behandlingsmetoden. Gjennom strukturert eksponeringstrening møter personen objektet man har en fobi for, på en gradvis og planlagt måte. For hver steg i prosessen blir man sakte men sikkert mer kjent med objektet man frykter, og angstaktiveringen legger seg ettersom man får oppleve at objektet ikke er farlig på den måten man har trodd det var. Som regel arbeider man mye med hvilke tanker man har hatt om objektet som gjør at man har fryktet det så mye, og undersøker ulike antagelser for å se om de stemmer. Samtidig vil det konkrete møtet med de vi frykter korrigere de nevrale koblingene som gjør at objektet automatisk utløser angstreaksjonen. Som regel blir den umiddelbart aktivert i møte med objektet, men den går over ettersom man blir i situasjonen og opplever at det som man har fryktet ikke er noe å være redd for.