Angst

Angst er en av de vanligste psykiske lidelsen vi har, og kommer i et par ulike undergrupper. Årsaken til angstens store utbredelse i befolkningen er svært enkel og naturlig; nemlig at vi alle har et angstsystem. I psykologfaglige sammenhenger kaller vi det gjerne for trusselberedskapssystemet, men vi kan for enkelhets skyld kalle det angstsystemet. Grunnen til det er som du sikkert kan tenke deg; systemet som tidligere har pleid å stå for vår beredskap i møte med trusler, produserer i dag angst.

Angst kan defineres som beredskapen for troen på at noe er farlig, uten at det i virkeligheten er det. Og det er angstproduksjonen fra et av våre eldste og kraftigste overlevelsesinstinkter vi kan lære oss å ta styring over i angstbehandling. Slik at vi kan overvinne det gjennom å bryte oss ut av angstsystemets intense selvforsterkende mekanismer; en prosess som gjerne krever en oppbygging av kompetanse, eksponering og nye ferdigheter. Slik at vi kan lære oss å ta styringen over oss selv igjen i stedet for å la angstsystemet styre oss, hvilket angstlidelser i sin essens er.

Hva er egentlig angst?

Angstsystemet er en del av vår psykobiologiske anatomi. Det er et medfødt automatisk aktiveringssystem, så vi kan trygt si det er en naturlig del av det å være menneske. Problemet oppstår når angstsystemet utløses av troen på at vi står i fare, uten at vi i virkeligheten gjør det. Inntil trusselberedskapssystemet har blitt helt sikker på at vi ikke på noen som helst måte er truet, hverken nå eller i nærmeste fremtid, så vil det helst være påskrudd og på vakt. Dette er årsaken til at angst kan være så vanskelig å bli kvitt når vi først har fått det. Angstsystemet skrur seg på når det oppdager en trussel, og vil ikke skru seg helt av igjen før det er garantert at faren er helt borte, hvilket er et vanskelig krav å skulle innfri.

Angsten er vår instinktive løsningsstrategi på fare. 

Opprinnelig har angstaktivering vært mobiliseringen av kropp og psyke, for å sørge for at vi forsvarer oss selv mot reelle trusler etter beste evne. Trusselberedskapssystemet har detektert en potensiell trussel, og slår dermed alarm. Både for å se til at vi fokusere vår oppmerksomhet på den potensielle faren, samtidig som kroppen blir mobilisert til å takle trusselen. Enten det er snakk om å løpe, stå helt stille, spille dø eller underkaste seg. Siden både kroppen og psyken kan ha så sterke og annerledes reaksjonsmåter ved angst enn det vi er vant til, og som vi kanskje hverken forstår eller har opplevd før, så kan vi bli veldig skremt av angstaktiveringen i seg selv. Dette kan medfører den klassiske angsten for angsten, der vi blir redde for at noe er galt med oss siden vi opplevde den reaksjonen vi gjorde. Intens angstaktivering kan være svært skremmende og uvant, og det kan bli nærmest umulig å skulle akseptere forklaringen om at dette kun er angst. Mange begynner dermed å lage seg personlige teorier om hva som egentlig er galt med dem, siden de har hatt en så sterk og abnormal reaksjon og opplevelse. Og dette er utgangspunktet for flere angstlidelser, som helseangst og panikkangst.

Hvorfor får vi angst i utgangspunktet?

Hjernen prøver til enhver tid å beregne hvorvidt vi er i fare eller ikke. Deretter skur den på vår beredskap for fare i henhold til trusselnivået. Vi bør være klar over at hjernen beregner nye ting og steder som potensielle trusler, siden vi da enda ikke er sikre på at disse områdene er trygge. Vi kan derfor bli aktivert som om vi står ovenfor fare, når vi står ovenfor noe nytt. Dette kan det være fint å være klar over, for å gjøre den hverdagslige angsten vi kjenner på forståelig.

Uforutsigbarhet og fraværet av kontroll kan også gi angstaktivering, siden vi heller ikke da kan være sikre på at vi er trygge og at alt vil gå bra. Dermed skrus systemet gjerne på, for å gjøre oss klare til å håndtere de ukjente situasjonene vi står ovenfor. Alltid med prinsippet om å forberede oss på det verste i bunn, siden det til alle tider har vært sikreste premisset å belage seg på. Angstsystemet aktiveres også av ting som minner oss om det vi tror er farlig. Det som ligner på det vi er redd for og dermed aktiverer angsten, kalles angsttriggere. Vi har gjerne alle vårt helt eget personlige sett med triggere, spesialisert for å sikre oss mot det vi frykter. Vi kan enten ha frykt for et tema vi har tenkt oss til er farlig, eller ervervet angst gjennom traumatiske erfaringer. Vi kan på en eller annen måte ha fått idèen om at noe er farlig for oss, hvilket kan føre til en angstlidelse hvis vi fortsetter å utbrodere og forsterke angsten over tid. Dette er gjerne tilfellet ved helseangst, generell angstlidelse og tvangslidelser.

Den andre typen angst kommer av erfaring. Har vi hatt en svært truende og vond opplevelse, kan trusselberedskapssystemet spesialisere seg i å skulle passe oss for at det samme ikke skjer igjen. Vi vil da merke at vi er sensitive for ting som ligner på den traumatiske hendelsen, og at beredskapssystemet vårt da kan bli slått på for å påse at vi vokter oss. Dette er den klassiske erfaringsbaserte angsten, der bearbeiding av den truende hendelsen bør pågå til det punktet der det ikke er så smertefullt og skremmende lenger.

Panikkangst, sosialangst og prestasjonsangst kommer gjerne av at vi har fått kraftig angst i en spesifikk situasjon, for så å utvikle angst for å få en tilsvarende reaksjon i samme setting igjen. Dette kan utvikle seg til å bli ganske omfattende angstlidelser, og jo før vi får behandling for dem, jo enklere er det å komme seg ut av dem.  

Hvordan kan vi overvinne angsten?

Noen klarer å overkomme angst på egenhånd, ved å gjennomskue den selv gjennom naturlige prosesser. For mange derimot, så er angstens selvforsterkende og selvopprettholdende mekanismer så sterke at vi behøver spesialisert angstbehandling for å overvinne problemet. Angstbehandling varierer beroende på hvilken angstlidelse det er snakk om. Samtidig er det et par generelle prinsippene ved angstbehandling, som gjerne handler om psykoedukasjon, hvilket er et fagord på undervisning om angst, og eksponering.

Først lærer vi om hvordan angstsystemet fungerer, slik at vi kan bli kjent med mekanismene det opererer etter. Angst kommer stort sett alltid av at vi tror på og lytter til systemet, og har tillit til det det forteller oss. Både gjennom tanker, impulser og følelser. Undervisningen blir derfor gitt for å hjelpe oss å skjønne hvordan angstsystemet egentlig opererer, slik at vi kan få en mer avslappet holdning til det. Når vi klarer å gjennomskue angstens mekanismer i stedet for å tro på dem og adlyde dens kommandoer, slipper angsten gjerne taket.

Eksponering handler om å konfrontere det vi tror er farlig i virkeligheten. Ved å konfrontere det vi har trodd er farlig, kan idèen vi har hatt om fare gå i oppløsning, siden virkeligheten vinner over illusjonene våre hver gang hvis vi bare utsetter oss for den. Og det er gjennom å la illusjonen om fare slå sprekker og gå i oppløsning i møte med virkeligheten vår tro på fare endelig kan opphøre. Hvilket er en endelig og effektiv kur mot angst som tross alt kun er en feilaktig tro på at noe er farlig, og da er det ikke noe mer virksomt enn å lære gjennom opplevelse at det ikke stemmer. Da kan vi endelig slå oss til ro med at vi er trygge, hvilket er det som gjør at angstsystemet endelig kan legge seg helt.