Depresjon

Det er lite som føles verre ut enn å være deprimert. Den tunge følelsen av håpløshet, tristhet og meningsløshet kan virkelig ramme oss hardt, og oppleves som et slags tungt teppe vi ikke vet hvordan vi skal kle av oss. Å kjenne på at ingenting gir oss glede mer, kan være skremmende. Det er svær vanlig at vi står fast i en posisjon der vi anklager oss selv, som gjør at vi bare føler oss enda dårligere. Og når vi hverken har krefter eller motivasjon til å gjøre noe som kan gjøre oss selv bedre, behøver vi i blant at andre bistår oss i denne situasjonen.

Opphavet til depresjonen vi har er alltid unik for oss og det vi har gått gjennom. Samtidig er det et par kjente årsaker til depresjon. I blant er det en eller fler av disse i samspill, som gjør at vi totalt sett opplever å miste både livslysten og livsmotet helt.

En kjent årsak til depresjon er uprossesert sorg, som kommer av et eller flere tap vi har hatt. Kanskje vi har opplevd å miste sosiale relasjoner som har betydd mye for oss, enten det er snakk om partnerbrudd, dødsfall eller sosiale nettverk vi har falt ut av. Det kan også være snakk om tap fordi livssituasjonen vår har blitt brutalt endret, slik at vi har mistet stabiliteten og systemene vi har pleid å være en betydningsfull del av. Som hvis vi har mistet jobben, flyttet eller bare byttet stilling til et sted der vårt gamle nettverk ikke står rundt oss slik det pleide å gjøre mer. Overgangen fra å ha noe vi har vært glad i og som har gitt oss en meningsfull tilhørighet av noe slag til å stå tomhendt og alene igjen, kan gjerne etterlate oss med en følelse av dyp ensomhet, utrygghet og tristhet. Og de tunge følelsene som kan oppstå i kjølevannet av at vi mistet noe eller noen som har hatt en stor betydning for å holde hjulene våre i gang på måter vi kanskje ikke var klar over at de gjorde da de var der, kan lett bidra til å skape en depresjon.

Det kan ta tid før vi klarer å sørge og prosessere tapet vi har opplevd helt. Og det er gjerne viktig å gjøre denne delen grundig, slik at vi kan komme til et punkt av forståelse og aksept for at det vi en gang hadde, og som vi kanskje først nå ser den fulle betydningen av, ikke er der mer. Når vi kommer til dette punktet, kan vi begynne å styrke, skape og etablere relasjoner og strukturer som kan gi oss de gode opplevelsene vi gjerne behøver å ha for å ha det godt som mennesker. Av tilhørighet og mening, der vi er en del av kollektive samarbeid som dekker de basale behovene vi har som mennesker, for samhold og nyttefunksjon. Som er uten sidestykke er det beste botemiddelet mot depresjon.

En annen klassisk hovedårsak til depresjon er ensomhet og utenforskap. Som mennesker behøver vi å oppleve at vi tilhører et sosialt fellesskap, og at vår eksistens er betydningsfull og samskapende. Er vi for mye alene og opplever at vi ikke egentlig har en sterk tilhørighet til en gruppe, kan dette gjerne gjøre at vi blir svært utrygge og ulykkelige. I vårt samfunn der hjemmekontor, partnerbrudd og singelliv er såpass vanlig, er det ikke rart at depresjonen blir aktivert. Vi behøver å kjenne på dype og sterke relasjoner til andre, for å ha det godt. Det gir oss en nødvendig følelse av stabilitet, kontakt og sikkerhet, som er en forutsetning for at vi skal være i balanse og friske. Vi har også et behov for å kjenne på at vi bidrar til samfunnet, og at vår eksistens er viktig. Å finne systemer vi kan bidra inn i på en konstruktiv måte og samtidig oppleve fellesskap i, er derfor viktig prevensjon mot depresjon. Det er også noe vi aktivt bør oppsøke og skape når vi kjenner oss deprimerte og alene, da dette er behov vi behøver å stimulere for å ha det bra.

Lært hjelpesløshet er også en kjent årsaksfaktor til depresjon. Har vi stått i en situasjon der vi har prøvd og prøvd å få til noe uten å lykkes, kan vi til slutt falle inn i en dyp håpløshet. Vi har lært at det ikke nytter å prøve, og gir dermed ubevisst og bokstavelig talt opp. Kraftløsheten, fraværet av håp og følelsen av at det ikke er noen vits i å prøve mer kan da bli dominerende. Gjerne behøver vi i slike situasjoner å se at prosjektet vi har prøvd å få til har vært håpløst, men at det betyr ikke at andre prosjekter også vil være det samme. Har det ikke fungert, så betyr det bare at vi har prøvd å få til noe som ikke går. Og ved å heve blikket og se etter nye muligheter og kanskje også prøve nye strategier, kan vi etterhvert få tilbake et mer realistisk perspektiv. Der vi kan se at det vi drev med var håpløst, og måtte gis opp. Uten at det betyr at andre ting også kommer til å være håpløse. Og dette behøver vi gjerne å oppdage gjennom å betrakte det vi har holdt på med i samtale med andre. Slik at vi kan se og begynne å skjønne hvordan og hvorfor vår tilstand av håpløshet og hjelpesløshet har blitt etablert.

Disse hovedårsakene kommer alltid i sin unike form for hver enkelt av oss. Det kan også være andre årsaker til at vi er deprimerte selvfølgelig, som ikke faller innunder et av disse punktene. Prosessen man behøver å gå igjennom for å komme ut av sin depresjon, beror på hva som har stått for å skape den i utgangspunktet. Det behøves gjerne å gjøre en utforsking for å forstå hva som er årsaken, slik at man kan begynne å skape løsninger på problemet.

Når vi er depremerte er det gjerne følelsen av at alt er svart og ingenting nytter, som er dominerende. Samtidig er det et par faktorer som har vist seg å være utvetydig effektive, både for å forhindre, men også for å kurere depresjon. Den sterkeste er å ha kontakt med andre mennesker. I den grad man har sosiale relasjoner rundt seg, så er dette tiden for å snakke og være sammen med dem så mye man er i stand til. Vi blir enkelt og greit bedre av det. Selv om det ikke skulle føles slik ut i forkanten av en avtale. Dette er fordi det stimulerer vårt sterkeste og mest grunnleggende behov; nemlig for å ha meningsfullt samhold med andre mennesker. Kjæledyr er også utmerkede relasjonspartnere, som i blant kan være bedre enn mennesker på å gi oss trøst, nærhet, kjærlighet og selskap. Dette er en svært smart løsning for de som ikke har familie, eller bare befinner seg på et ensomt sted i livet.

Turer ute i naturen er også påvist å ha en signifikant og sterk positiv effekt på depresjon. Klarer vi å komme oss ut og spasere ute i det fri, ser dette også ut til å ha en helbredende påvirkning på oss. Kanskje fordi kombinasjonen av natur og bevegelse igjen også treffer våre mest basale behov. Gjennom å stimulere dem på denne enkle måten blir vi gradvis bedre, med større effekt enn antidepressiva.

Gjennom å begynne å se på nye prosjekter og muligheter, kan vi begynne å vekke til liv spirer av motivasjon og glede i oss selv igjen. Selv om det vi har stått i har vært tungt og håpløst, så er verden full av potensiale for å skape opplevelser av engasjement og håp igjen. Ved å tillate oss selv å brainstorme ting vi kan ha en interesse og indre motivasjon for å gjøre, kan vi igjen begynne å kjenne på en livsglede og et ønske om å lære og gjøre noe nytt. Å begynne å tenne gnisten på våre kanskje glemte eller uoppdagede lidenskaper og nysgjerrigheter er en svært effektiv måte å skape en bevegelse fremover på. Der vi begynner å bevege oss ut av det tomme, triste og tunge punktet vi har vært i, og opp og ut i verden igjen. Gjennom å finne en slags gulrot, som lokker oss fremover og ut i livet på ny. Og det er denne bevegelsen vi kan gå inn i, for å komme oss ut av vår depresjon.