Komplekse traumer

Oppveksten er den ubestridt viktigste tiden i et menneskets liv. Hovedsakelig kommer dette av at vi da er i så stor nevrologisk utvikling, at det som skjer med oss da påvirker oss på måter som preger måten vi fungerer på videre i livet på basale måter. Både vår evne til å regulere stressreaksjoner, oppmerksomhet og emosjonelle reaksjoner formes i den første perioden av livet. Dette påvirker så hvordan vi opplever og håndterer livet. Både når det kommer til oss selv, og relasjonene til andre. 

De færreste vokser opp med foreldre som klarer å møte oss på en optimal måte, og det er helt ok. I psykologien bruker man termen god nok forelder, som betyr at man klarer å dekke barnets basale behov for omsorg og trygghet i tilstrekkelig grad, slik at man får en normalutvikling. Problemene oppstår når behovet for å bli trøstet, trygget og elsket er så fraværende, at man får en skjevutvikling. Det vil si at man ikke klarer å holde tritt med den normalutviklingen man ideelt sett skulle hatt, på grunn av mangel på nødvendig omsorg.

Enten det skyldes neglisjering, mishandling eller misbruk, påvirker slike oppvekstforhold utviklingen vår i så fundamental grad, at det gjerne krever målrettet arbeid for å rette opp i senvirkningene. De mest klassiske biproduktene av mangelfull og skadelig oppvekstforhold er at man sliter med stressreaksjonen. Det er gjennom tilknytningsrelasjonen barn lærer å roe både stress, angst og andre følelser. Og å konvertere dem til konstruktive handlinger og mening. I fraværet av en slik sunn prosess, kan man gjerne slite med å klare å roe ned egen angst, siden man ikke har lært seg å gjøre det. Hvilket er en kroppslig kompetanse, men ideelt sett skal bli lært som barn.

I mange tilfeller er tvert i mot foreldrene de som gir barnet angst, frykt, sorg og sinne. Og i slike situasjoner er det ingen som kan lære barnet å regulere slike følelser. Tvert i mot, blir de indirekte lært at dette er slik man kan vente at andre er i relasjoner. Hvilket kan være en svært uheldig læring, som kan bidra til at man velger tilsvarende relasjoner senere i livet.

Å ikke få støttende og positiv oppmerksomhet omkring den man er og sin egen livsutforskelse som liten, kan gjøre det å leve til et utrygt og lite lystbetont prosjekt. Har man hatt en utrygg oppvekst, vil dermed gjerne hele livet kunne oppleves utrygt, fientlig og farlig. Formasjonen av eget selv blir gjort basert på hvordan de rundt oss speiler oss som små. Hvis denne speilingen er negativ, vil også vår antagelse om hvem vi er kunne bli negativ. Dette kan bidra til en tro på at man ikke er god eller verdig, hvilket igjen kan påvirke måten vi går gjennom livet på.

Det er svært hjelpsomt å øke bevisstheten omkring hvilke overbevisninger man bærer på bakgrunn av en uheldig oppvekst. Slik at vi kan begynne å skille mellom det vi har lært kontra hva som er sant i dag. Vårt relasjonelle behov for kjærlighet, trygghet og tilhørighet kan gjerne bli korrupert av frykt for uheldige utfall, basert på tidligere erfaringer. Vi omskapes gjennom å ha korrigerende erfaringer. Og ved å oppleve at det som gikk galt nå går, bra kan slik at gamle traumer overskrives med nye og bedre erfaringer. Dette kan ta langt tid, siden kroppen skriver ned erfaringer i nervesystemet som om det var sten. Så tålmodighet og en positiv realisme er avgjørende i arbeidet med relasjonstraumer. Og når det kommer til spørsmålet om det funker, så er svaret et klart ja. Det er hardt arbeid, men det går.