Eksistensiell angst

Både livet og døden kan skremme oss intenst. Frykten for døden er kanskje den mest basale frykten i oss som art, av åpenbare grunner. Vi har kan ha svært godt av å jobbe med vår fryktfulle konseptualisering av døden, siden det alltid er idèen vi har laget oss om døden som er det som egentlig skremmer oss. Døden behøver ikke skremme oss, men da behøver vi først å skape et bedre forhold til den. Hvilket er en konseptuell omstrukturerings-prosess det kan være svært godt å jobbe med i behandling, siden frykt er veldig bindende og hemmende. Dermed kan nettopp opphøringen av frykt gi oss stor lettelse og befrielse, hvilket er målet å oppnå når dødsangst er problemet i behandling.

Livet kan være både fantastisk fint, og utrolig skremmende. Det er flere ubesvarte spørsmål når det kommer til vår eksistens enn besvarte. Vi kan like å tro vi vet hvordan eksistensen fungerer, men det gjør vi ikke. Og dette er en uvisshet vi kan lære oss å forsone oss med, i stedet for å kjempe i mot.

Vi lever i en verden som beveger seg fortere en noensinne før. Vi er utsatt for ustanselige endringer, og det er få holdepunkter som forblir stødige i det voksende kaoset verden i blant ser ut til å være. Da er det ikke så rart vi kan utvikle angst. Mennesket har til alle tider levd under stabile forhold, som har endret seg svært lite. I en verden som nå der alt er i endring hele tiden, blir ikke nødvendigvis behovene våre for stabilitet, forutsigbarhet, sikkerhet og kjennskap møtt. Og det kan medføre en sterk fremmedfølelse, utrygghet og eksistensiell angst. Siden vi kort og godt ikke forstår hva livet er lenger, og hvordan vi skal forholde oss til det. Hva kan vi forvente av livet i dag? Ingen vet. Derfor behøver vi nå å jobbe med vårt forhold til livet, for å finne en holdning som kan hjelpe oss å tilpasse oss på en så smertefri måte som mulig. Som kan bidra til god tilpasning, i en verden der den eneste konstanten er endring.

Eksistensiell angst handler i sin kjerne om at vi opplever livet og dets usikkerheter som truende og farlige. Vi kan hverken forstå eller kontrollere livet. Det er i evig endring, og vi behøver å lære oss å akseptere at vi ikke har kontrollen. Vi hverken kan eller skal forstå livet fullstendig, og dette er en holdning vi behøver å tilnærme oss for å gjøre livet til en venn i stedet for en fiende. Vi vet enda ikke hvordan eksistensen fungerer. Fysikere blir stadig mer perplekse og ydmyke på hvor kompleks materialiseringen av livet er, jo grundigere vi blir i stand til å studere det. Hvordan eksistens fungerer og materie kanaliserer liv, viser seg å være et langt mer avansert fenomen enn vi har likt å tro. For jo mindre vi vet, jo mer tror vi at vi kan. Om omvendt, hvilket er bevegelsen forskningsfeltet er i nå.

Hjernen prøver stadig vekk å bygge forståelses-modeller, slik at vi skal kunne predikere hva som vil skje og planlegge utifra dette. Når våre mentale modeller av verden viser seg å stemme, kjenner vi på gode følelser av trygghet, kompetanse og sikkerhet, siden vi opplever av vi har oversikt og kontroll. Når det kommer til livet er èn ting sikkert, og det er at uansett hvordan mental modell vi bygger omkring eksistensen, så vil de ikke kunne være dekkende. Eksistensen er så avansert og kompleks, at det ikke nytter for oss å skulle begripe den. Derfor vil alle våre mentale modeller på livet slå sprekker og briste, og det kan oppleves svært skremmende og gi betydelig angst.

Ved eksistensiell angst jobber vi gjerne med holdningen til eksistensen som ekstremt avansert og uforståelig, men ikke nødvendigvis farlig. Vi kan trene oss opp til å godta at livet er så komplekst at det gjerne er utenfor vår fatteevne, men at det ikke behøver å være truende. Vi behøver ikke forstå det for å ha tillit til det, og akseptere det på en måte som gjør at vi fortsetter å forholde oss til det og blir med. I stedet for å lukke oss og beskytte oss i mot det, for det går ikke. Prøver vi allikavel å rømme fra livet, så vil det oppleves stadig skumlere. Siden vi da skaper avstand, i stedet for å øke vår kjennskap og nærhet til det. Hvilket er det eneste som gjør at angsten kan begynne å opphøre. Angst kan kun oppstå i fravær av kjennskap. Det er troen på at noe er farlig, i vakuumet av å utforske og forholde seg til det tingen er i virkeligheten. Dette er en viktig prinsipp når det kommer til eksistensiell angst; trygghet oppstår gjennom kjennskap, nærhet og aksept. Og dette er en prosess vi kan vi jobbe med i behandling.

Vi behøver ikke å forstå hvordan eksistensen fungerer, men å akseptere livet slik det er. Smerte og angst oppstår når vi kjemper i mot, noe vi typisk gjør når vi tror ting egentlig skulle vært annerledes enn de er. Tror vi at ting egentlig skulle vært annerledes, så er det gjerne denne antagelsen som skaper problemer. Det er bare èn virkelighet, og jo mer vi lærer oss å akseptere den jo mindre angst og smerte skaper vi. For vi skaper smerten og angsten selv, gjennom å sloss mot livet. Stort sett fordi vi tror det er farlig, og at vi derfor behøver å beskytte oss mot det. I behandling kan vi jobbe med aksept og forpliktelse til å forholde seg til livet, slik det er. Slik at vi kan alliere oss med det og lære oss å leve i harmoni og balanse, i stedet for å prøve å bekjempe det.

I behandling kan vi overkomme vår eksistensielle angst gjennom å bli bevisst og jobbe direkte med vår egen motstand mot å akseptere livet slik det er. Og troen på at vi trenger å forstå og ha kontroll, for å kunne bli med på livet. Kunsten er å lære oss å godta og bli med på livet slik det er, uten å stritte i mot og kreve forståelse og kontroll. Og denne prosessen ønsker jeg gjerne å bistå deg med.