Panikkangst

Svært mange opplever å få et panikkanfall i løpet av livet. Det er gjerne konsekvensen av at vi har stått i en stressende situasjon over tid. Uten at vi har vært klar over det har kroppen gradvis bygd opp en opplevelse av at vi står i en farlig situasjon, hvilket til slutt fører til et brått utbrudd av trusselberedskapssystemet. Det sympatiske nervesystemet mobiliseres uventet helt for å gjøre oss klare til å håndtere en farlig ytre trussel, siden det på grunn av en langvarig akkumulering av stresshormoner til slutt når en terskel der det tolker dette som at vi står i umiddelbar fare. Den uventede oppblussingen av det sympatiske nervesystemet oppleves gjerne som helt uforståelig og svært skremmende, siden det er så uventet og ikke gir mening utifra situasjonen vi befinner oss i. Samtidig har de fleste aldri opplevd at trusselsystemet aktiveres på denne måten, hvilket kan gjøre opplevelsen svært urovekkende. Frykten for gjentagelse av den uforutsigbare og sterkt ubehagelig opplevelsen det er å få panikkanfall, er det som kjennetegner panikkangst. Heldigvis er det en svært effektiv behandlingsform for denne lidelsen. 

Å få det første panikkanfallet er ofte en ganske traumatisk opplevelse. Gjerne uten forvarsel opplever vi at hjertet begynner å banke hardt og fort, prikking i kroppen, kulde eller varme, nummenhet, svimmelhet og kvalme. Før vi har hatt en panikkanfall har vi kanskje aldri opplevd hvordan kroppen oppfører seg når trusselberedskapssystemet skrus helt på. Og vi kan dermed bli redde, siden den vanligste tolkningen av et panikkanfall er at noe er skrekkelig galt.

Tolkningen av det første panikkanfallet er gjerne utslagsgivende for hvorvidt man får en panikklidelse eller ikke. Siden mange ikke forstår hva som egentlig skjer, tolker vi gjerne det tilsynelatende uforståelige utbruddet kroppen har som tegn på at vi enten har fått et hjerteinfarkt, holder på å bli gale eller holder på å miste kontrollen. Det er ikke rart at vi lager oss slike tanker, siden et panikkanfall gjerne er en helt ny og ukjent kroppslig respons for oss. Det som egentlig skjer er at kroppen har så høye nivåer av akkumulerte stresshormoner at det til slutt når terskelen for det kroppen tolker som at vi står i umiddelbar livsfare. Har vi stått i en stressende livssituasjon over lenger tid kan det bli en opphopning av stresshormoner i blodet. Dette kan føre til at trusselsystemet setter i gang en full mobilisering av det sympatiske nervesystemet, for å gjøre oss klare til å håndtere det systemet tror er en livsfarlig situasjon.

Trusselberedskapssystemet

Trusselberedskapssystemet vårt er et av de eldste systemene vi har, som vi også deler med alle andre dyr. Det opererer på en ganske selvstendig måte uavhengig av vår moderne intelligens, hvilket er grunnen til at det kan aktiveres utenfor vår forståelse og kontroll. Trusselsystemet er konstruert for å håndtere eksterne og reelle trusler, som fysiske og akutte farer. Dette er grunnen til at aktiveringen av trusselsystemet er så kroppslig.

Det som egentlig skjer ved et panikkanfall er at trusselsystemet utløser en total mobilisering av hjernen og kroppen, slik at vi skal kunne klare å håndtere det det tror er en reell fysisk livsfare. Trusselberedskapssystemet er svært avansert i forhold til at det mobiliserer oss for å håndtere ulike former for fare på ulike måter. Tror systemet at vi står i en fare vi kan overleve gjennom å rømme eller angripe, vil det aktivere oss til å få større blodgjennomstrømning til musklene og aktivere kroppen til å bevege seg lynraskt. Er det derimot usikker på om vi står i en form for livsfare der det også kan være lurt å spille dø eller underkaste seg hvis man blir angrepet, vil man kunne kjenne på lammelser, ubevegelighet og at man man nesten mister bevisstheten. Ofte aktiveres en blanding av disse responsene, siden systemet er usikkert på hvilken respons som vil være best for overlevelse. Vi kan da gjerne kjenne på kombinasjonen av aktivering for å løpe, samtidig som man kjenner seg lammet, nummen og at man endrer bevissthetstilstanden. Dette er helt normalt, men det oppleves gjerne som svært ubehagelig, skremmende og uforståelig, siden vi gjerne ikke kjenner til disse mekanismene fra før.

Psykoedukasjon

Dette er grunnen til at panikkangstbehandling gjerne starter med psykoedukasjon. Vi behøver å skjønne hvorfor kroppen egentlig reagerte som det gjorde, da panikkangst i stor grad handler om negative misforståelser vi lager oss omkring denne reaksjonen. Siden vi gjerne ikke har opplevd det før, behøver vi å forstå at alt som skjer i kroppen i slike situasjoner er gamle adaptive overlevelsesinstinkter. Designet gjennom evolusjonen, for å gjøre oss i stand til å overleve livsfarlige situasjoner på en optimal måte. Dette perspektivet kan hjelpe oss å bevege oss fra frykt og forvirring til kompetanse og kontroll. Hvilket er posisjonen vi behøver å ha ovenfor angstsystemet vårt, slik at vi kan begynne å håndtere og regulere det på hensiktsmessige måter.

Stressnivå

I dag har vi gjerne høye nivåer av stresshormoner i kroppen, siden vi er utsatt for komplekse utfordringer på mange arenaer samtidig. Siden trusselsystemet ikke klarer å skille mellom fysiske farer og psykologisk stress, fører et normalt stressende liv i dag til at kroppen stadig tror vi står i fare. Dette gir en aktivering av trusselberedskapssystemet, som for mange er kronisk aktivert. Det er gjerne først når dette slår ut i et utbrudd som ved panikkangst, at vi blir klar over hvor mye fare kroppen egentlig tror vi står i. Dette gjør at man ved panikkangst gjerne får en ny bevissthet omkring viktigheten av å kunne redusere egnet stressnivå i hverdagen, og kan lære seg teknikker for å dempe og stabilisere eget nervesystem til et sunnere nivå. Vår opplevelse av fare styres av aktiveringen av trusselsystemet. Så når systemet er aktivt kjenner vi på følelsen av å være i fare, hvilket er en følelse vi gjerne tror på. Gjennom å lære oss å dempe aktiveringen av trusselsystemet blir vår opplevelse av å stå i fare dempet, hvilket i andre omgang gjør oss tryggere og mer avslappet.

Behandling og eksponering

Et annet element til behandling av panikkangst er eksponering. Ofte har opplevelsen av å ha et panikkanfall opplevdes som så farlig, at trusselsystemet kobler seg slik at det aktiveres når fornemmelser av angst registreres. Således er panikklidelse en tilstand der alarmsystemet er koblet på seg selv, og går av når trusselsystemet blir aktivert. Dette fører til den klassiske angsten for panikkangsten, som kjennetegner panikklidelse. Det er derfor viktig at man gjennom strukturert behandling eksponerer seg for de ulike kroppslige fornemmelsene trusselsystemet tror er farlig. På denne måten kan det lære seg at det å bli aktivert på denne måten ikke er farlig, slik at alarmen kan slutte å gå hver gang det sympatiske nervesystemet blir aktivert. Det er helt naturlig og nødvendig at trusselberedskapssystemet vårt aktiveres i blant. Men angstaktiveringen for vårt eget trusselsystem kan vi øve bort. Og det er en sentral komponent i panikkangst behandling.

For mange er det å få et panikkanfall det mest skremmende og ubehagelige vi har opplevd. Samtidig gjør god panikkangst behandling at man gjerne får større kompetanse og et mer bevisst forhold til egen kropp, stressnivå og angstsystem. Gjennom det kan vi i større grad ta kontroll over det, og sørge for at vi lever gode liv i trygghet, på en mer avslappet, behagelig og sunn måte. Og det gjør at god panikkangstbehandling gjerne fører til økt livskvalitet over tid.