Avvisning

Avvisning trigger oss gjerne på en helt egen måte. Grunnen til det, er at vi til alle tider har vært fullstendig avhengig av aksept og tilhørighet til den sosiale gruppen for å overleve. Ingen har klart seg alene. Ergo har avvisning betydd død. Har noen avvist oss, har vi skullet legge skylden på oss selv og føle på skam. Dette har medført at vi har trukket oss tilbake, med antagelsen om at avvisningen kom av at det er noe galt med oss selv. Hvilket har vært avgjørende adaptiv atferd tidligere.

Har noen avvist oss oppgjennom evolusjonen, har eneste måte å overleve på, vært at vi har gått ut ifra at det er vår feil. Følelsen skam blir så produsert, siden det gjør at vi så trekker oss unna andre. For så å skulle gå inn i oss selv og prøve å finne ut av hva som er årsaken til at vi ble avvist. Sånn at vi kan gjøre noe med det. Enten det har vært noe ved oss eller vår atferd som har vært frastøtende for andre, så har det vært avgjørende for vår overlevelse at vi ved avvisning har trukket oss unna. Nettopp for å utforske og identifisere hva vi har gjort galt, som har ført til avvisningen. Sånn at vi kan påse at vi endrer oss. Og aldri gjør det som førte til avvisning igjen. Enten det er sider ved oss selv, eller spesifikk atferd.

Dette har vært et nødvendig og adaptivt atferdsmønster frem til nå. Vi pleide å leve i små grupper, og da var det både viktig og mulig å håndtere avvisning på denne måten. Slik at vi korrigerte og tilpasset oss selv, slik at vi klarte å tilhøre gruppen. Til en hver pris, siden alternativet var å dø. Nå derimot, så har vi med så utrolig mange mennesker å gjøre til enhver tid. Vi opplever dermed å bli avvist ustanselig. Siden det er uunngåelig. Med så mange mennesker som vi er på planeten nå, og alle interaksjonene vi har på et daglig basis. Så er det umulig å ikke oppleve kanskje daglig avvisning. Med mindre vi trekker oss helt tilbake selvfølgelig.

Selv om vi lever i en helt ny samtid, så er det emosjonelle og atferdsmessige mønsteret som blir trigget ved avvisning fremdeles det samme. Vi reagerer stort sett med å legge skylden på oss selv, skam og behovet for å trekke oss tilbake, slik at vi kan finne ut hva vi har gjort galt. Slik at vi kan korrigere denne atferden, slik at vi kan skape tilhørighet igjen. Dette kan i dag føre til en overtilpasning til andre, der vi utvanner og utsletter egen personlighet, for å klare å skape tilhørighet til den sosiale gruppen på bekostning av oss selv og egen integritet. Og dette blir over tid gjerne mer smertefullt, enn det avvisning i seg selv er.

Avvisning kan også føre til ekstremt høy angst. Grunnen til det er at angst er den automatiske genetiske og kroppslige reaksjonen på at noe er livsfarlig. På bakgrunn av den ekstreme avhengigheten vi har hatt til å bli akseptert av gruppen slik at vi kan tilhøre oppgjennom tidene, så kan du forstå hvorfor. Dette er årsaken til at vi den dag i dag kan føle på ekstrem angst for avvisning. Og bli nærmest avhengig av andre, til et punkt der vi frykten for avvisning kan oppta all vår kapasitet. Siden å bevare tilknytningen til viktige andre og forhindre avvisning har vært livsviktig til alle tider.

Uansett hvor praktisk uavhengige vi i dag kan være, så kan vi bli svært genetisk trigget til å føle på en ekstrem avhengighet til andre. Avvisning og tap av tilknytning kan føles ut som om det truer oss på livet. Siden det er det avvisning fra viktige tilknytningspersoner til alle tider har betydd. I dag behøver vi gjerne å jobbe hardt for å hjelpe oss ut av en slik opplevelse av avhengighet til tilknytning. Særlig hvis vi opplever avvisning av en slik figur i vårt liv. Siden det gjerne utløser vårt genetiske mønster på selvbebreidelse, skam, tilbaketrekning og korreksjon. Gjerne i et desperat forsøk på å klare å gjenskape tilknytning og gjøre oss selv verdige tilknytning til gruppen igjen.

Beviset på at vi har klart å gjøre en vellykket korreksjon av oss selv, er bekreftelse og validering fra andre. På at vi er gode nok, og derfor nå fortjener sikker tilknytning igjen. Dette kan vi i dag oppleve som et nærmest desperat behov for bekreftelse av personene vi anser som viktige referansepunkter, for å bedømme om vi nå har blitt gode nok for sikker gruppetilhørighet. Denne prosessen av å korrigere oss selv og søke bekreftelse på om vi nå har blitt gode nok for gruppetilhørighet, følger gjerne en alvorlig avvisning. Jo sterkere avvisningen treffer oss, jo større blir gjerne mekanismene beskrevet her. Ønsker du hjelp til å klare å gjennomskue og overkomme dette mønsteret, slik at du slipper å gå igjennom de smertefulle fasene av selvbebreidelse, skam, tilbaketrekning, etterfulgt av selv-korreksjon, selvutslettelse og bekreftelses-søking, så ta kontakt. Sitter du fast i en følelse av avhengighet til en annen og en følelse av at du trenger en annens bekreftelse på at du er god nok, så er dette også genetiske overlevelsesmekanismer jeg gjerne ønsker å bistå deg å komme ut av.

Gjennom bevisst observasjon og forståelse av hva som skjer med oss, så kan vi ta styring over det. Og velge mer produktive og fornuftige utganger og håndteringsmåter, enn det vi blir servert av egen genetikk. Våre automatiske reaksjonsmåter er kun et produkt av evolusjon, og er kun et uttrykk for hva som har vært de mest hensiktsmessige overlevelsesstrategiene. Og dette kan du gjennom behandling hjelpe deg selv ut av på en mer effektiv måte. En den langsomme og gjerne smertefulle og uhensiktsmessige prosessen det er, å gå igjennom det uten bevisst observasjon og egen-styring.