Traumer

Hva er traumer? Vi har alle hørt begrepet bli brukt, med det kan være vanskelig å differensiere hva som kjennetegner et traume kontra det som regnes som normale vanskelige opplevelser. Det er ulike klassifiseringer av traumer, avhengig om man bruker kliniske eller diagnostiske rammeverk. Hovedprinsippet som kjennetegner dem er at vi har opplevd en spesifikk hendelse som har vært så overveldende og oppskakende at det fundamentalt endrer måten vi fungerer på i etterkant. Uavhengig av hvorvidt opplevelsen er alvorlig eller farlig fra et objektivt ståsted, så er det altså hvordan slaget av hendelsen treffer individet og ettervirkningene av slaget som avgjør hvorvidt opplevelsen kan bli regnet som traumatisk eller ikke.

Den umulige unngåelsen: Det vanligste kjennetegnet på et traume er vårt desperate behov for å prøve å unngå alt som er assosiert med det som skjedde i ettertid. Vår trang til å ikke tenke, føle og huske på det vi har opplevd kan bli et strevsom og febrilsk arbeid. Samtidig aktiverer nettopp dette desperate unngåelse-forsøket diametralt motsatt effekt. Vi får det vi prøver å slippe unna aktivert i bare mer intens form, enten det er snakk om bilder, flashbacks, tanker eller andre assosierte elementer. Unngåelsen forsterker angsten nevralt, hvilket gjør at unngåelsen i seg selv blir en angstforsterkende mekanisme. Dette kan føre til et sekundært behov for selvmedisinert, siden vi ikke bare ikke slipper unna den uutholdelige opplevelsen vi prøver å komme bort fra. Vi får det samtidig ustanselig i ansiktet, som vonde ufrivillige påminnelser vi ikke slipper unna. Og siden vi ikke slipper unna vårt eget sinn, kan vi lett føle oss fanget i det; som i et spøkelseshus vi ikke kan slippe ut av. Og da kan det være fristende å ty til selvmedisinering.

Angst, ubehag og utrygghet: Det andre kjennetegnet ved traumer er at det som skjedde aktiverer sterkt ubehag og angst i oss. Hendelsen har skremt oss på en så intens og grunnleggende måte, at vi ikke klarer å bli trygge igjen. Derfor sliter mange med å sove, slappe av og gjenvinne en følelse av trygghet og fred igjen. Følelsen av å være jaget av det truende som skjedde kan vedvare på en levende måte, som ikke går over av seg selv. Hvilket er en sentral grunn til at behandling for traumer er så viktig; vi behøver gjerne hjelp til å skape en opplevelse av at faren er over, slik at vi kan gjenetablere trygghet i kropp og sinn igjen.

Fragmentert og intenst: Assosiasjonene som aktiveres ufrivillig og kan plage oss i etterkant av et traume kommer av at traumer ikke blir lagret som vanlige opplevelser i hjernen. Et traume er en opplevelse som enten er for uforståelig, overveldende eller farlig til at vi klarer å oppleve og lagre dem på en normal måte. De kan dermed avspilles i etterkant på en ukontrollert måte som løsrevne sanseinntrykk og bilder, siden hjernen ikke har klart å sy dem sammen til en kongruent historie. Hjernen klarer kun å gjøre opplevelser til minner som den kan sette på hylla når vi har laget historier av dem, med en klar begynnelse og slutt. Denne historieforellingen må vi dermed skrive i etterkant av et traume, slik at vi plasserer alle fragmentene av opplevelsen på en historielinje som så kan settes på en hylle i det nevrale biblioteket og bli stående der. Uten å kunne komme hoppende frem igjen på en ukontrollert måte når vi minst venter det. Etter en slik kognitiv opprydding og organisering av hendelsen til en meningsgivende fortelling, kan det endelig bli stille i hjernen igjen. Hvilket gjør konstruksjonen av minne-fragmentene til en sammenhengende historie til et viktig ledd i traumebehandling.

Overveldende opplevelse: Et traume betyr at vi har opplevd noe som var så overveldende at vi ikke klarte å forstå og handle på det som skjedde på en adekvat måte i øyeblikket. Enten det er fordi det som skjedde var så uventet og uforståelig for oss at vi ble stående helt handlingslammet, og dermed ikke klarte å mestre det som skjedde. Eller at opplevelsen var så truende at vi frøs til og reagerte med angst og dyre-forsvar, i stedet for å håndtere den på en god måte i egne øyne. I begge tilfellene står vi igjen med opplevelsen av at vi ikke klarte å forstå og håndtere noe stort og viktig som skjedde da det gjaldt. Og dette kan plage oss betydelig i etterkant. Enten vi kunne ønske at vi hadde forstått og forutsett hendelsen i forkant, slik at vi kunne vært forberedt og håndtert det bedre. Eller vi mener vi skulle mestret den på en ufeilbarlig og heltemodig måte, i stedet for å bli tatt av angsten slik vi ble i øyeblikket. Dette kan føre til selvbebreidelse og skam for mange i etterkant, og ofte selvstraffing.

Selvbebreidelse: Siden essensen i traumer er at vi blir så satt ut av hendelsen i øyeblikket nettopp siden den er så uventet, overveldende og ubegripelig for oss, er det typisk at vi mener vi ikke klarte å håndtere hendelsen slik vi burde. Dette perspektivet gjør at mange blir sinte på seg selv, skamfulle og bebreider seg selv i etterkant. Mange begynner også å straffe seg selv på bakgrunn av dette. Det vi gjerne glemmer når vi bebreider oss selv for å ikke ha agert mer perfekt og på linje med de verdiene vi egentlig har, er at hendelsen på daværende tidspunkt var helt uforutsett eller ubegripelig for oss. Den kom sjokkerende på oss, hvilket gjorde at vi frøs til og reagerte med ulike primitive overlevelses-mekanismer. I stedet for å ha oversikten, evnen til å ta styring og håndtere den slik vi kunne ønske vi hadde gjort i etterpåklokskapens lys. Vi behøver å anerkjenne tilstanden vi var i da traumet skjedde, og bruke den til å tilgi oss selv for at vi ikke klarte håndtere situasjonen annerledes. Vi var kort og godt ikke i stand til å håndtere det bedre og annerledes enn det vi gjorde i øyeblikket. Og det behøver vi å etablere en forståelse og aksept for, slik at vi kan begynne å godta hendelsen og legge den bak oss.

Nytt verdensbilde: Vi kan si at traumatiske opplevelser er for nye for oss, i form av at de er for annerledes og uventet fra det vi trodde fra før. Vi får dermed et kognitivt sjokk, siden opplevelsen indikerer at våre mentale modeller på verden ikke stemmer, hvilket kan gjøre oss redde og forvirret. Vi behøver mentale modeller for å klare å fungere, og det er falsifiseringen av verdensbildet vi har hatt som kan etterlate oss overveldet av en følelse av uforståelighet og uforutsigbarhet etter et traume. Vi behøver da å danne nye mentale modeller på livet som inkorporerer det som har skjedd, slik at vi vokser og lærer av det som har hendt. Slik at vi kan begynne å oppleve oss selv som kompetente mennesker igjen, som både ser og forstår verden vi lever i på en adekvat måte. Hvilket gjør at vi etterhvert kan føle oss selvsikre igjen på at vi kommer til å klarer å håndtere livet på en bedre måte fremover. Derfor er etableringen av en ny forståelse som gjør at opplevelsen gir mening for oss utrolig viktig ved traumebehandling, slik at vi kan bli trygge og få tilbake selvtilliten på vår evne til å gå veien videre. 

Skyld og straff: En vanlig baksiden ved traumer er at vi ofte sitter igjen med en sterk følelse av skyld og skam. Denne begynner vi typisk å begrunne med at det som skjedde må være vår skyld. Vi lager oss gjerne sterke overbevisninger om at det som skjedde, skjedd på grunn av oss. Enten på grunn av noe spesifikt vi har gjort galt, eller bare troen på at det er noe galt med oss. Som regel brukes det som skjedde som en bekreftelse på gamle, underliggende og gjerne ubevisste antagelser om at det er noe galt med oss. Når vi bruker traumet som bekreftelse på dyptsittende overbevisninger om at det er noe galt med oss så forsterker og revitaliserer vi dem, slik at de blir aktivt problematiske for oss på ny. Selv om de kanskje i utgangspunktet er gamle idèer vi bare ikke har konfrontert og tatt et oppgjør med tidligere. Gammel tro på at det er noe galt med oss kan dermed oppleves å bli bekreftet av traumatiske opplevelser, hvilket kan føre til et destruktivt mønster av overbevisning om at vi er skyldige, skammelige og fortjener straff.

Selv-straffing: Dette gjør at traumer gjerne setter i gang et arsenal av selv-straffing. Vi kan begynne å selv-sabotere, isolere oss, skade oss selv og kritisere oss selv, siden vi tror på overbevisningen om at vi er skyldige i det som skjedde og derfor fortjener straff. Denne overbevisningen understøttes gjerne av den sterke følelsen av skam, som gjerne vekkes av traumer, hvilket da utgjør en uheldig emosjonell bekreftelse på vår misforståelse av skyld omkring hendelsen. Det er derfor svært viktig å jobbe med å korrigere plasseringen og forståelsen av skyld og ansvar i situasjonen som skjedde. Slik at vi får ryddet opp i den gjerne svært overdrevne og feilaktige selvbebreidelsen for det som skjedde. Da kan skammen og behovet for selvstraffing opphøre, som er et kritisk ledd i traumebehandling. 

Traumebehandling: Siden traumer i sin natur får oss til å febrilsk prøve å unngå det som skjedd, ender vi gjerne opp med å ikke få prosessert tankene og følelsene traumet har skapt i oss på en reflektert og bevisst måte. Vi behøver en konstruktiv dialog der vi ser på og resonnerer over den forståelsen vi har dannet oss, slik at den kan bli mer virkelighetsnær. Og ikke minst omstrukturere handlingsmønstrene dette har igangsatt hos oss, som gjør at vi aktivt isolerer og skader oss selv som straff. Dette bidrar også til at behovet for selvmedisinering kan opphøre.

Traumebehandling handler i hovedsak om en slik bevisst konfrontering av opplevelsen og forståelsen av det som har skjedd. Slik at vi kan korrigere dype og patologiske misforståelser, og derimot bruke erfaringen til å danne nye forståelsesmodeller som kan omgjøre det som har skjedd til konstruktiv læring. I stedet for å bruke det som begrunnelse til å bedrive selvstraffing, basert på feilaktige overbevisninger om at det som har skjedd er vår skyld og skam. Hvilket er en viktig og nødvendig jobb å gjøre for å snu overveldende opplevelser fra å skape lidelse, til å bidra til vår personlige vekst og læring. Da bruker vi derimot potensialet som ligger i slike opplevelser, som på den andre siden kan føre til betydelig utvikling av styrke og kompetanse. Både på oss selv, og livet. Og det er den skjulte skatten som gjerne ligger i traumatiske opplevelser, og som traumebehandling kan bidra til å grave frem og etablere. Gjennom en dynamisk prosess av konfrontasjon av opplevelsen, emosjonell prosessering og korrigering av dysfuksjonell meningsdannelse kan vi få bistand til å fordøye opplevelser vi ikke har klart å fordøye selv, siden de kort og godt har vært for vanskelige til at vi har klart å gjøre det selv. Gjort riktig kan en god traumebehandling etterlate oss både sterkere og klokere enn før, hvilket er den ekte potensielle gevinsten av selv våre vondeste opplevelser.